El Djarida
Guttorm Nordø
År 1985-2006
Publisering Utgitt av Idiotpress (Trondheim), de fleste numre i et opplag på 2000
Beskrivelse «I disse tider hvor tidsskrifter flest er preget av 'fashion- og profil'-sentrering, føles det befriende herlig å kunne servere denne suppa, denne formløse substansen som er kokt over de bidrag som dukket opp innen deadline. El Djarida er dedikert til angsten for gleden og til alle de handlinger som ikke blir utført fordi trangen til alle de handlinger som ikke blir utført fordi trangen til å forutse resultatene hindrer.. El Djarida hyller trangen til illusjonskunsten (kunsten å koke suppe), og priser Prosessen/Tidssammensvergelsen; viljen til forandring, som er i ferd med å manifestere seg i et stadig økende antall sjeler.. Det tas sikte på å opprette en avstand målt i lysår fra alt det dagens mentalforstyrrende masemedie representerer. Intet mindre. Mye mer.
El Djarida skal serveres en gang i kvartalet, og det er opp til deg å bestemme blandingsforholdet, komme med ingrediensene.. Bidra med enhver form for intelligent saklig humor, kunst, idioti eller konkret informasjon: send bare stoffet hit uten videre formaliteter, redaksjonen mottar det med glede – men forbeholder seg retten til å forstørre/forminske/forkaste det etter egen forgodtbefinnende...»
Kilde: Utdrag fra lederartikkel signert Guttorm Nordø, El Djarida, nr. 1. Gjengitt med tillatelse fra Guttorm Nordø.
Utvidet beskrivelse
«Gjennom tidene har jeg bidratt med tekster og illustrasjoner til mange ulike fanziner i Norge og utenlands. Men, den aller viktigste fanzinen, eller tidsskriftet, jeg selv har stått bak, er El Djarida, hvis første nummer kom høsten 1985.
At den ble gitt ut har en noe merkelig og mangeartet bakgrunn, må jeg si. Våren 1985 var det en ungdomshuskongress i Bergen, med representanter fra UFFA, Blitz, USF (Bergen) pluss fra en del andre steder i Norge. Vi var en stor delegasjon fra UFFA tilstede, bl.a. bandene Syk Kjærlighet (som jeg spilte i) og Det Glade Vanvidd. På ett av møtene lanserte jeg forslaget om at ungdomshusene i Norge burde starte en avis sammen, for bedre å kunne utveksle informasjon om aktivitetene i de forskjellige byene. Forslaget ble godt mottatt, for ikke å si vedtatt, og vel hjemme i Trondheim ga jeg meg til å vente på å få høre fra de andre 'delegatene'. Men ingen ga lyd fra seg eller svarte på mine henvendelser, hverken i løpet av våren eller sommeren. Da høsten kom og jeg begynte på tredjeåret på Kunstakademiet hadde jeg ikke gitt opp lysten til å utgi avis (ja, avis, for dét var formatet jeg hadde sett for meg; tabloid), men jeg var så irritert over at den opprinnelige planen ikke så ut til å funke, at jeg bestemte meg for å kjøre mitt eget løp, starte helt på egen hånd. På den tiden hadde jeg allerede vært involvert et par-tre år i det internasjonale Mail Art-nettverket (utveksling av fanziner, utstillinger, kunst og prosjekter pr. post, med folk fra så å si hele kloden involvert), pluss at jeg hadde kontakt med musikere og uavhengige plate- og kassettselskaper rundt omkring i verden, bl.a. ROIR i New York og Jello Biafras Alternative Tentacles. Biafra byttet jeg en masse plater med, han var veldig interessert i norsk punk.
Jeg bestemte meg altså for å starte og stille et organ til disposisjon for alle disse kreative, kommunikasjonsivrige undergrunnskunstnerne og skribentene rundt omkring i verden, men i utgangspunktet håpet jeg på å engasjere kunstnere, skribenter og forfattere fra Norge og Norden (noe jeg forsåvidt lyktes med i de 2-3 første numrene). El Djarida nr. 1 ble utgitt i november 1985 i et opplag på 2000, etter en god del strev med å ordne finansieringen av trykking og porto. Blant annet greide jeg å få betalt for en ulovlig graffitivegg jeg laget et par år tidligere, av Fokus Bank, som brukte et fotografi av graffitiveggen på forsiden av en spare- og lånebrosjyre rettet mot ungdom og studenter høsten 1985. Ikke så rent lite frekt, men desto mer passende for finansieringen. Navnet El Djarida har også en pussig forhistorie. El Djarida betyr jo Avisen, på arabisk, skrevet med vårt alfabet. Kvelden før avisen skulle gå i trykken satt kjæresten min og jeg på ei pizzabule i Mellomveien. Alt var klart for trykking, bortsett fra at jeg ennå ikke hadde fått på plass navnet på avisen, jeg satt der og vaklet mellom flere mer eller mindre gode forslag. Ved et innfall spurte jeg servitøren, en mann fra Tunisia, om han ikke kunne oversette forskjellige ord for meg fra norsk/engelsk til arabisk. Da han oversatte ordet Avisen til El Djarida, falt alt på plass for min del, både klangen av ordet, stavemåten og betydningen virket helt riktig, så da ble det sånn.
Jeg var alene om alt fra å samle inn stoff, skrive inn tekster, lese korrektur, gjøre lay-out og distribuere. Til de 3 første numrene fikk jeg hjelp fra Gerd Søraa og Aud Lotherington i avisa Nidaros (der jeg jobbet periodevis fra 1981 til 1985) til å kjøre ut fotosats av tekstene, samt til reproarbeid, pluss at de aller velvilligst lot meg bruke redaksjonslokalene deres på kveldstid til å klargjøre avisen til trykk (tekstarbeid, repro, lay-out, montering). Målsettingen var å lage en sentral for kreativ kommunikasjon over landegrenser, å tilby et uavhengig, alternativt og interaktivt tidsskrift, på tvers av sjangertilknytning og trender i tiden. En annen og vel så viktig målsetting jeg hadde, var at jeg satset på å utgi El Djarida fire ganger i året gjennom to år, for så å se an hvor langt jeg var kommet, for deretter å vurdere fortsettelsen. Da de to årene var gått, høsten 1987, var syv utgaver av El Djarida utgitt og distribuert internasjonalt, så målsetting nr. 2 holdt ganske bra. Etter dette bestemte jeg meg for å ta det meget rolig, så nummer 8 kom først våren 1989, og siste nummer (19) kom høsten 2006, et relativt avslappet utgivelsestempo, vil jeg mene.
De aller fleste utgavene av El Djarida kom ut i et opplag på 2000, men enkelte utgaver kom i 2500 – 4000 eks., og et par kom i 800 og 1200 eks. El Djarida ble fra starten av (t.o.m. nr 15) i hovedsak distribuert pr. post til utenlandske bidragsytere, distributører og utsalgssteder (stort sett gratis, fordi jeg ikke orket å gjøre det på noen annen måte, alt maset med abonnenter og oppgjør for salg ville jeg styre langt unna). De tre, fire første utgavene ble også lagt ut for salg i diverse tobakkskiosker i Trondheim, samt ble solgt av gateselgere rundt omkring i Norge, pluss i bokkafeer og gallerier/museer – men fra nummer 4 gikk nesten hele opplaget ut av landet pr. post.
El Djarida var meget viktig for motkulturen på flere måter og nivåer. Hvis vi ser til Norge, var den først og fremst viktig fordi den i praksis viste at det gikk an å utgi en fanzine som opererte på et bredt internasjonalt plan. Når vi kommer til motkulturen i Trondheim, var den en direkte foranledning til opprettelsen av Folk & Røvere, som kom med sitt første nummer ett år etter El Djarida startet. Fanzine-folk i miljøet på UFFA, hvor El Djarida ble levert fra trykkeriet, ble imponert over hva jeg fikk til – proff avisproduksjon og så videre – og dermed ble jeg med i den gruppen som satte i gang Folk & Røvere, der jeg deltok med mine erfaringer; var med å skrive, gjorde om stuen min til montasje/lay-out-åsted for førstenummeret og formidlet kontakt til trykkeriet jeg brukte.
Men, det var på et internasjonalt plan El Djarida fikk sin viktigste betydning. I årene 1985 til 1989 hadde jeg en økende kontakt med — og stor distribusjon i — den såkalte Østblokken; særlig med Romania, Polen, DDR, Tsjekkoslovakia og Ungarn. Dette var i årene før 'muren' falt, der jeg ble utsatt for en massiv innsendelse av bidrag, som jeg satte på trykk i El Djarida – for det meste fra kunstnere som ikke hadde noen andre vestlige kontakter og holdepunkter, kunstnere som heller ikke ble særlig godt behandlet av myndighetene i sine respektive hjemland; mailartister, regimekritikere og frie sjeler. Utallige pakker og konvolutter med El Djarida fant sin vei inn til disse landene, de aller fleste uten å bli stanset i postsensuren, trolig fordi jeg pakket forsendelsene på en meget 'offentlig' måte: brune forretningskonvolutter påført alle mulige fryktinngytende stempler og etiketter. I årene etter muren falt, helt frem til i dag, har jeg fått høre mye om hva dette betød for bidragsyterne. Bl.a. i Romania og DDR pleide grupper av kunstnere å samles i trygge leiligheter, for å gå gjennom de forskjellige numrene av El Djarida, før de i all hemmelighet sendte avisene videre til 'medsammensvorne' i andre byer. Vanskelig å forstå i vår tid, men sånn var faktisk situasjonen den gang, bare tyve år bakover i tid.
I tillegg, fra 1982 og til jeg startet El Djarida i 1985, drev jeg anti-forlaget Idiot Press, som kom opp i hele 70-80 merkelige utgivelser. Dette var stort sett ikke fanziner, men samlinger av propagandaplakater, postkortserier, artists' books, teksthefter (av Trondheimsband), dagbøker, musikk-kassetter m.m., de fleste utgivelsene i ganske små opplag, fra 28 til 500 eks., alle med en kunstnerisk 'twist', som håndkolorerte eller spraymalte covere.»
Kilde: Utdrag fra Guttorm Nordø, «Fanziner», i Hardt og fort, redigert av Terje Nilsen (Trondheim: Tapir, 2009). Opprinnelig publisert i Marit Jordanger, Energiflyt i tiden: alternative medier i Trondheim 1977—1991 (masteroppgave, NTNU, 2007). Gjengitt med tillatelse fra Guttorm Nordø.
Utvalgt av Ina Blom
Begrunnelse «El Djarida, et magasin utgitt av Guttorm Nordø i årene 1985–2006 er en av de få norske bidragene til den internasjonale mail art-bevegelsen som knyttet sammen kunstnere fra hele verden i et uoffisielt og postbasert nettverk før internett ble en realitet. Hver utgave samlet visuelle eller tekstbaserte arbeider fra norske kunstnere såvel som fra en lang rekke sentrale personer fra det internasjonale mail-art-nettverket. Ett av de fineste numrene samler refleksjoner over temaet 'the city' fra seks kunstnergrupper i seks europeiske metropoler – et annet er fullstendig fritt for tekst.» (Ina Blom)
Tilgang Nasjonalbiblioteket, Nasjonalmuseets bibliotek, NTNU Universitetsbiblioteket, Torpedo